Det er så lenge siden. Vi brukte å gå turer der, lange turer. Sollyset ble så pent, når det kom imellom trærne. Du smilte bestandig, du hadde så mange gode historier å fortelle. Tiden vi tilbrakte her, kan aldri bli glemt. Alle hemmelighetene, alle gode og onde stundene vi hadde her. Jeg husker enda første gangen du tok meg med ut hit, jeg var litt nervøs og redd. Det var så mørk og trang vei inn hit. Jeg sa ikke at jeg var redd, men du gikk inntil meg og visste det på en måte, hva jeg følte.
Første gangen du tok meg med hit var når jeg gikk i niende klasse, du fortalte meg at du hadde vært inne i skogen før og sett en kjempefin plass du ville vise meg. Vi hadde vært venner lenge da, og jeg stolte på deg. Du var så voksen for alderen. Alle andre jeg kjente ville bare bade i en liten badekulp hele dagen, du ville heller gå turer og vise meg nye plasser. Dette var en av plassene.
Det var et tre som hadde knekt og falt over bekken, vi brukte å sitte på den. Se ned i vannet og le. Du viste hvorfor jeg ikke likte å bade sammen med de andre, du skjønte det, uten å dømme meg. Derfor var bekken så bra, bare oss to og ingen andre som plaget eller mobbet meg. Veldig mange lo av meg, men ikke du, du nei, du flirte sammen med meg. Det var kanskje litt patetisk, sitte og se ned i en bekk hele dagen, kaste noen steiner, dytte med en pinne nedi vannet. Opplevelsen av å bare sitte der, var helt «hotell». Man kunne slappe av, der hvor vi satt, mens du nynnet til en eller annen sang som jeg aldri klarte å huske navnet på.
Helt til den dagen du ikke gikk til bekken mer.
I starten gikk jeg til bekken hver dag, og bare ønsket at du skulle komme hit en tur. Men du kom aldri. Bekken var ikke det samme som før, uten deg var ikke bekken noe annet enn en bekk. Litt vann, som beveget seg.
Etter en tid, ville jeg ikke gå til bekken lengre, jeg ville se deg. Mange dager var gått, uten at jeg hadde sett deg. Ditt smil, din latter. Bekken trakk meg hit uansett, jeg klarte ikke motstå bekken. Sollyset ble så pent, der det traff vannet og gjenskinte i ansiktene våre – jeg ønsket å se det igjen. Bare en siste gang.
Hvorfor du forlot meg vet jeg ikke, jeg skulle ønske alt var annerledes.
Hvis du bare kunne kommet hit en siste gang, slik at jeg kunne ta ordentlig farvel. Ikke slik det hadde gått, vi bare sluttet å snakke med hverandre, vi så aldri hverandre engang. Alt sa bare stopp. Første tiden så jeg bare svart, jeg ønsket å forandre så masse, men kunne ikke gjøre noe. Ordene jeg ønsket å fortelle deg, jeg ville vise deg nye ting også.
Du var alltid den som viste meg ting, jeg viste aldri deg noen nye ting.
Jeg var ikke i din siste bursdag, før vi ble atskilt, men du kom springende til bekken etter at du hadde åpnet gavene. Walkman du hadde fått hos din mor, du ga den til meg, du visste jeg ikke fikk nye ting. Du forstod at vi ikke hadde masse penger, selv hvor masse jeg prøvde å skjule det. Selvfølgelig stolte jeg på deg, men jeg ble alltid lei meg når jeg sa at vi var fattige.
Jeg blir aldri å møte en ny person som deg, ingen kan erstatte ditt smil. Din latter. Din humor. Stemmen min har ikke fungert på lenge nå, ingen ord kommer fram, du var den siste jeg har snakket med. Følelsen jeg har nå er at jeg aldri blir å klare å snakke med noen andre igjen. Trenger din stemme, ikke den jeg har i hodet, men å høre din virkelige stemme si noe til meg. Ta ordentlig farvel, ikke bare «ha det bra, ses i morgen».
Hadde du bare vært der en siste dag, ville kanskje ikke de andre barna ha tvunget meg ned i vannet. Angre er noe jeg ikke kan gjøre lengre. Nå kan jeg aldri se deg mer. Hva hvis jeg bare kunne ha svømt.