Mens vi ryddet kjellerstuen hjemme i dag, kom jeg over en perm med oppgaver og prøver ifra 7 klassen (2000-01), hvor jeg hadde skrevet en liten historie i en årsprøve i norsk. Det er rart å se hvordan man har utviklet seg, både i ordforråd, setningsoppbygning og generelt i fantasien. Her er hele historien, uredigert og urettet.

Vi hadde flyttet til Florida fordi faren min var forsker, han forsket på hvordan seks hjorter skulle klare å overleve i sumpene nede i Florida. De lignet ikke noen «Bambi» akkurat, disse hadde en annerledes farge. Jeg ville ikke flytte ifra Burlingham, men pappa og mamma var bestemte på at vi skulle flytte. Vi bodde i et lite blått hus i et lite nabolag. Det var ca 5 km til nærmeste by. Det var bare en gutt til som bor her i nabolaget, han heter Will, jeg ble kjent med han etter at vi hadde bodd der i ei uke. Jeg heter forresten Grandy og er tolv år, Will er like gammel som meg.

Will og jeg hadde kjent hverandre i en uke, da jeg spurte om han ble med på en oppdagelsesferd i sumpene. Han sa ja, og senere dro vi ut i sumpene, vi var først hos meg og pakket litt mat. Det var 40°C i skyggen, men vi ville på oppdagelsesferd, når vi gikk mot sumpene kunne vi kjenne svetten rant nedover ansiktet og t-skjortene var klistret inn på ryggen.

Når vi kom inn i sumpene ble det litt kaldere, men det var enda glo hett. Vi gikk innover sumpene da vi hørte noen som kom etter oss, Will sa at jeg måtte være stille, jeg svarte at jeg hørte det også. Vi prøvde fortviles å gjemme oss, Will fant en gjemmeplass bak noen busker, men det var bare plass til en der. Jeg prøvde å finne en plass, men alle plassene var for lave, jeg fikk vel  bare innse det, jeg var fanget på en åpen plass. Knasene av tørt løv ble mye høyre, jeg trudde jeg skulle dø, men plutselig hørte jeg en stemme som ropte «Grandy!», det var pappa sin stemme. Vi røyste oss opp, men plutselig kom en mann etter oss, Will ropte «LØP, LØP, LØP GRANDY LØP!». Jeg sprang så fort jeg kunne, jeg lurte på hvor pappa var, han ropte jo nettopp på meg, jeg klarte ikke tenke mere, jeg bare sprang rett hjem, uten å leite etter pappa. Will kom like etter meg, jeg spurte hvem det var som kom etter oss.Will sa at det var eneboeren ifra sumpene som kom for å ta oss. Jeg spurte hvorfor, Will svarte at eneboeren var et monster og at han derfor aldri var i byen.

To dager etter kom Will til meg, vi skulle ut i sumpene for å utforske mere. Vi hørte kvister som knakk bak oss, vi snudde oss, jeg ropte «Pappa!», men da ble alt stille, Will sa at det kanskje var monsteret, altså eneboeren. Jeg sa at Will måtte ikke si det høyt her. Eneboeren kunne høre det.  Plutselig kom det noe ned rett bak oss, det kom ifra trærne over oss, vi snudde oss fort rundt for å se hva det var, det, det, det var eneboeren. Eneboeren skrek «Jeg er monsteret, jeg er monstere!».

Vi sprang så fort vi kunne, men det var glatt i sumpene, jeg kjente at jeg datt fremover, jeg prøvde med alle mine makter å komme meg opp, men til ingen nytte, jeg hadde så vondt i foten. Jeg tenkte «nå dør jeg, nå skjer det», jeg lå slik i ett-to minutter. Jeg så opp etter eneboeren, jeg så han med en gang, han stod der og så på meg, jeg tenkte at han sikkert skulle drepe meg, plutselig dro han en stor kniv fram. Jeg var sikker på at jeg skulle dø, jeg kjente at jeg ble våt i buksene, jeg pisset virkelig på meg. Jeg tenkte, «nå kommer det». Eneboeren kastet kniven, jeg turte ikke se. Jeg hørte at kniven trakk noe, men jeg hadde ikke vondt.

Jeg løftet hodet for å se hvor jeg var blidt truffet, mellom bena. Prøvde han å kutte bort juvelene mine? Han sa bare «værsågod for hjelpen jeg ga deg». Jeg skjønte ingenting. Eneboeren forsvant inn i sumpene igjen. Jeg tok tak i kniven og løftet den, den var full av blod. Jeg tok hånda ned mellom bena, det lå masse skinn der. Jeg røyste meg og så at blodet ikke var mitt, det var fra en kobraslange. Jeg løp hjem.

Will var på plenen min, og ventet på meg. «Skal si jeg lurte deg om at han var et monster, he he», var det han sanår jeg kom hjem. Will fortsatte med at det var Ed Warner, som var «eneboeren». Will sa også at han så at jeg ble redd, jeg hadde jo våte bukser. Han fyrte meg så at jeg ble forbannet, jeg gikk mot Will og mokka til han i magen hans. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg var den dagen!