Overkroppstrening
Dagens treningsøkt 
Oppvarming: 10 min gange/lett jogg
| Øvelse | kg | rep | sett |
|---|---|---|---|
| Bicepscurl | 6 | 10 | 2 |
| Tricepscurl | 6 | 10 | 2 |
| Benk side | 8 | 10 | 2 |
| Bicepscurl | 10 | 10 | 5 |
| Tricepscurl | 16 | 10 | 4 |
| Benk side | 10 | 4 | |
| Chins | 3 | ||
| Triceps/biceps | 10 | 4 | |
| Bryst | 10 | 10 | 3 |
Avslutning: Lett tøying
Magetrening
Oppvarming: Rask gange 10 min
| Øvelse | kg | rep | sett |
|---|---|---|---|
| Rygghev stativ | 10 | 10 | 3 |
| Beinhev vegg | 2 | 10 | 4 |
| Rygghev gulv | 2 | 10 | 4 |
| Situps ball | 15 | 4 | |
| Rompe opp/ryggstrekk | 10 | 10 | 4 |
| Medisinball mage | 6 | 10 | 2 |
Avslutning: Lett tøying
Strong is the new skinny
I alle år har jeg hatt en omkrets på biceps/triceps, mage og lår som kunne vært sammenlignet med omkretsen på en spagetti. Det har jeg nå funnet ut at jeg skal endre, og har kjøpt medlemsskap hos EVO Fitness.
I starten blir det å trene opp overkroppen, og jeg har satt sammen ett treningsprogram for 2 dager. Men siden målet mitt er å trene minst 4 dager i uken, blir programmet mer oppdatert senere med magetrening og fotene.
Dag 1
| Oppgave | Sett | Rep |
|---|---|---|
| Oppvarming | ||
| Skråbenk | 3 | 8 – 10 |
| Benkpress | 3 | 8 – 10 |
| Skulderpress/Arnold | 3 | 8 – 10 |
| Sidehev | 4 | 8 – 10 |
| Shrugs | 4 | 8 – 10 |
| Dips | 3 | 8 – Max |
| Tricpes | 3 – 4 | 8 – 10 |
Dag 2
| Oppgave | Sett | Rep |
|---|---|---|
| Oppvarming | ||
| Roing smalt grep | 3 | 8 – 10 |
| Roing bredt grep | 2 | 8 – 10 |
| Chins | 4 | Max Rep |
| Markløft | 4 | 10, 8, 6, 3 |
| Biceps | 3 | 8 – 10 |
| Singel biceps | 3 | 8 – 10 |
| Bakside skulder | 4 | 8 – 10 |
Bekken vår
Det er så lenge siden. Vi brukte å gå turer der, lange turer. Sollyset ble så pent, når det kom imellom trærne. Du smilte bestandig, du hadde så mange gode historier å fortelle. Tiden vi tilbrakte her, kan aldri bli glemt. Alle hemmelighetene, alle gode og onde stundene vi hadde her. Jeg husker enda første gangen du tok meg med ut hit, jeg var litt nervøs og redd. Det var så mørk og trang vei inn hit. Jeg sa ikke at jeg var redd, men du gikk inntil meg og visste det på en måte, hva jeg følte.
Første gangen du tok meg med hit var når jeg gikk i niende klasse, du fortalte meg at du hadde vært inne i skogen før og sett en kjempefin plass du ville vise meg. Vi hadde vært venner lenge da, og jeg stolte på deg. Du var så voksen for alderen. Alle andre jeg kjente ville bare bade i en liten badekulp hele dagen, du ville heller gå turer og vise meg nye plasser. Dette var en av plassene.
Det var et tre som hadde knekt og falt over bekken, vi brukte å sitte på den. Se ned i vannet og le. Du viste hvorfor jeg ikke likte å bade sammen med de andre, du skjønte det, uten å dømme meg. Derfor var bekken så bra, bare oss to og ingen andre som plaget eller mobbet meg. Veldig mange lo av meg, men ikke du, du nei, du flirte sammen med meg. Det var kanskje litt patetisk, sitte og se ned i en bekk hele dagen, kaste noen steiner, dytte med en pinne nedi vannet. Opplevelsen av å bare sitte der, var helt «hotell». Man kunne slappe av, der hvor vi satt, mens du nynnet til en eller annen sang som jeg aldri klarte å huske navnet på.
Helt til den dagen du ikke gikk til bekken mer.
I starten gikk jeg til bekken hver dag, og bare ønsket at du skulle komme hit en tur. Men du kom aldri. Bekken var ikke det samme som før, uten deg var ikke bekken noe annet enn en bekk. Litt vann, som beveget seg.
Etter en tid, ville jeg ikke gå til bekken lengre, jeg ville se deg. Mange dager var gått, uten at jeg hadde sett deg. Ditt smil, din latter. Bekken trakk meg hit uansett, jeg klarte ikke motstå bekken. Sollyset ble så pent, der det traff vannet og gjenskinte i ansiktene våre – jeg ønsket å se det igjen. Bare en siste gang.
Hvorfor du forlot meg vet jeg ikke, jeg skulle ønske alt var annerledes.
Hvis du bare kunne kommet hit en siste gang, slik at jeg kunne ta ordentlig farvel. Ikke slik det hadde gått, vi bare sluttet å snakke med hverandre, vi så aldri hverandre engang. Alt sa bare stopp. Første tiden så jeg bare svart, jeg ønsket å forandre så masse, men kunne ikke gjøre noe. Ordene jeg ønsket å fortelle deg, jeg ville vise deg nye ting også.
Du var alltid den som viste meg ting, jeg viste aldri deg noen nye ting.
Jeg var ikke i din siste bursdag, før vi ble atskilt, men du kom springende til bekken etter at du hadde åpnet gavene. Walkman du hadde fått hos din mor, du ga den til meg, du visste jeg ikke fikk nye ting. Du forstod at vi ikke hadde masse penger, selv hvor masse jeg prøvde å skjule det. Selvfølgelig stolte jeg på deg, men jeg ble alltid lei meg når jeg sa at vi var fattige.
Jeg blir aldri å møte en ny person som deg, ingen kan erstatte ditt smil. Din latter. Din humor. Stemmen min har ikke fungert på lenge nå, ingen ord kommer fram, du var den siste jeg har snakket med. Følelsen jeg har nå er at jeg aldri blir å klare å snakke med noen andre igjen. Trenger din stemme, ikke den jeg har i hodet, men å høre din virkelige stemme si noe til meg. Ta ordentlig farvel, ikke bare «ha det bra, ses i morgen».
Hadde du bare vært der en siste dag, ville kanskje ikke de andre barna ha tvunget meg ned i vannet. Angre er noe jeg ikke kan gjøre lengre. Nå kan jeg aldri se deg mer. Hva hvis jeg bare kunne ha svømt.
Bursdag og whiteboard
Da var dagen kommet, og man hadde på nytt bursdag, så jeg gratulerer meg selv med min 22 årsdag, før jeg får servert frokost, og skal dra på jobb.
Har også skaffet meg ett etterlengtet whiteboard.
Det kan komme godt med når man driver med design, databaser, relasjoner eller hvis nieser/nevøer er på besøk.
Ellers la jeg også inn en liten bestilling på en Apple Magic Trackpad i går også, samt en ny sekk med lomme for Macbooken min.
Livet videre
30 April hadde jeg min siste jobbdag på Rema 1000 Sjøgata, og jeg ble med på feiringen til hele Region Nord, siden dem fylte 30 år. Feiringen ble holdt i Bodø, og lite visste jeg at jeg ble å møte min neste arbeidsgiver der.
Når man slutter i en jobb, er det alltid en litt deilig følelse å ta seg litt fri, i mitt tilfelle fikk jeg fri i nesten en hel uke, før jeg var på jobbintervju, og fikk beskjed om å møte opp neste dag med arbeidsklærne på. Nå som jeg har jobbet på Rema 1000 Rombaksveien i 7 uker, må jeg si at jeg er litt glad for å ha kommet hjem til Narvik igjen. Arbeidsdagene mine er litt lengre, men på lærlinglønn må slikt til, for å dekke diverse utgifter man klarer skaffe seg, og generelt så trives jeg veldig godt her.
Ellers har jeg handlet inn nye felger, og senkesett til bilen min, da en fin slump med penger dukket opp med navn «feriepenger», og i morgen dukker enda mer penger opp pga alt for mye betalt skatt i fjor. Da blir det handlet inn nye bremseklosser til bilen, da jeg fikk beskjed på siste service om at disse burde bli skiftet snart.
Ellers hadde jeg helt glemt av BloggCamp2010, og får ikke tid til å dra nedover for å være med.
En opplevelse jeg aldri glemmer
Mens vi ryddet kjellerstuen hjemme i dag, kom jeg over en perm med oppgaver og prøver ifra 7 klassen (2000-01), hvor jeg hadde skrevet en liten historie i en årsprøve i norsk. Det er rart å se hvordan man har utviklet seg, både i ordforråd, setningsoppbygning og generelt i fantasien. Her er hele historien, uredigert og urettet.
Vi hadde flyttet til Florida fordi faren min var forsker, han forsket på hvordan seks hjorter skulle klare å overleve i sumpene nede i Florida. De lignet ikke noen «Bambi» akkurat, disse hadde en annerledes farge. Jeg ville ikke flytte ifra Burlingham, men pappa og mamma var bestemte på at vi skulle flytte. Vi bodde i et lite blått hus i et lite nabolag. Det var ca 5 km til nærmeste by. Det var bare en gutt til som bor her i nabolaget, han heter Will, jeg ble kjent med han etter at vi hadde bodd der i ei uke. Jeg heter forresten Grandy og er tolv år, Will er like gammel som meg.
Will og jeg hadde kjent hverandre i en uke, da jeg spurte om han ble med på en oppdagelsesferd i sumpene. Han sa ja, og senere dro vi ut i sumpene, vi var først hos meg og pakket litt mat. Det var 40°C i skyggen, men vi ville på oppdagelsesferd, når vi gikk mot sumpene kunne vi kjenne svetten rant nedover ansiktet og t-skjortene var klistret inn på ryggen.
Når vi kom inn i sumpene ble det litt kaldere, men det var enda glo hett. Vi gikk innover sumpene da vi hørte noen som kom etter oss, Will sa at jeg måtte være stille, jeg svarte at jeg hørte det også. Vi prøvde fortviles å gjemme oss, Will fant en gjemmeplass bak noen busker, men det var bare plass til en der. Jeg prøvde å finne en plass, men alle plassene var for lave, jeg fikk vel bare innse det, jeg var fanget på en åpen plass. Knasene av tørt løv ble mye høyre, jeg trudde jeg skulle dø, men plutselig hørte jeg en stemme som ropte «Grandy!», det var pappa sin stemme. Vi røyste oss opp, men plutselig kom en mann etter oss, Will ropte «LØP, LØP, LØP GRANDY LØP!». Jeg sprang så fort jeg kunne, jeg lurte på hvor pappa var, han ropte jo nettopp på meg, jeg klarte ikke tenke mere, jeg bare sprang rett hjem, uten å leite etter pappa. Will kom like etter meg, jeg spurte hvem det var som kom etter oss.Will sa at det var eneboeren ifra sumpene som kom for å ta oss. Jeg spurte hvorfor, Will svarte at eneboeren var et monster og at han derfor aldri var i byen.
To dager etter kom Will til meg, vi skulle ut i sumpene for å utforske mere. Vi hørte kvister som knakk bak oss, vi snudde oss, jeg ropte «Pappa!», men da ble alt stille, Will sa at det kanskje var monsteret, altså eneboeren. Jeg sa at Will måtte ikke si det høyt her. Eneboeren kunne høre det. Plutselig kom det noe ned rett bak oss, det kom ifra trærne over oss, vi snudde oss fort rundt for å se hva det var, det, det, det var eneboeren. Eneboeren skrek «Jeg er monsteret, jeg er monstere!».
Vi sprang så fort vi kunne, men det var glatt i sumpene, jeg kjente at jeg datt fremover, jeg prøvde med alle mine makter å komme meg opp, men til ingen nytte, jeg hadde så vondt i foten. Jeg tenkte «nå dør jeg, nå skjer det», jeg lå slik i ett-to minutter. Jeg så opp etter eneboeren, jeg så han med en gang, han stod der og så på meg, jeg tenkte at han sikkert skulle drepe meg, plutselig dro han en stor kniv fram. Jeg var sikker på at jeg skulle dø, jeg kjente at jeg ble våt i buksene, jeg pisset virkelig på meg. Jeg tenkte, «nå kommer det». Eneboeren kastet kniven, jeg turte ikke se. Jeg hørte at kniven trakk noe, men jeg hadde ikke vondt.
Jeg løftet hodet for å se hvor jeg var blidt truffet, mellom bena. Prøvde han å kutte bort juvelene mine? Han sa bare «værsågod for hjelpen jeg ga deg». Jeg skjønte ingenting. Eneboeren forsvant inn i sumpene igjen. Jeg tok tak i kniven og løftet den, den var full av blod. Jeg tok hånda ned mellom bena, det lå masse skinn der. Jeg røyste meg og så at blodet ikke var mitt, det var fra en kobraslange. Jeg løp hjem.
Will var på plenen min, og ventet på meg. «Skal si jeg lurte deg om at han var et monster, he he», var det han sanår jeg kom hjem. Will fortsatte med at det var Ed Warner, som var «eneboeren». Will sa også at han så at jeg ble redd, jeg hadde jo våte bukser. Han fyrte meg så at jeg ble forbannet, jeg gikk mot Will og mokka til han i magen hans. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg var den dagen!
